Så er tanken her nok en gang. Tanken jeg ikke vil ha… Trodde jeg kanskje var kvitt den, at den var borte! Hvilken lettelse det hadde vært. Lenge siden sist, så lenge at jeg føler meg som en nybegynner og ikke vet hvordan jeg skal takle det. Vel, den er vel der delvis hele tiden, men jeg er blitt så vant med forebyggende tiltak at det er en naturlig del av livet mitt. Noe jeg ikke tenker over. Men nå er tanken blitt sterk igjen, sterkere enn alle de andre tankene, og jeg klarer ikke få den ut av hodet.

Har bare lyst å gråte og legge meg i dvale til det går over. Jeg kan jo ikke det da så da må jeg prøve å vinne over tanken. Den har ingen rett til å styre mitt liv! Jeg skal gjøre alt jeg har planlagt, bare for å vinne over tanken. Vet ikke om det hjelper, for den forvinner etter hvert uansett, men jeg tror vinnerinstinktet mitt kan gjøre at den forsvinner raskere.

Kanskje jeg burde kontaktet lege, kanskje jeg burde snakket med noen om tanken… Vet ikke om det er viktig nok eller om det vil hjelpe meg. Jeg håper den kan forsvinne snart eller legge seg langt bak i bakhodet mitt der den pleier å være. Det er tungt å leve når en tanke styrer så mye. Men jeg vet den blir borte – hvertfall midlertidig – og ser fram til det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende